Viser arkivet for stikkord iran

Vaksine mot overbefolkning?

Den store folkeveksten verda står ovanfor er eit av vår tids store utfordringar. Vi må rekne med ei auke i tal menneske på jorda med nær 50% dei komande tiåra. Alle desse skal i likskap med resten av oss ha mat og energi. Dei skal forbruke og dei skal forsøple, akkurat som vi andre og dette skal skje parallelt med at verda arbeider seg ut av finanskrisa – og med to langt meir alvorlege overliggande krisene – klimakrisa og matkrisa – som realitet. Ingen tvil om at utfordringane er formidable.

Metodar for å møte raskt aukane folketal varierer. Kinas 1-barnspolitikk har vore drastisk, og har hatt enorme kostnader for enkeltpersonar. På berre 22 år, fall fødselsraten i Iran frå 7 i 1984, til 1.9 i 2006. Utdanning av kvinner er ei stor del av forklaringa. I Mexico og Etiopia har uskuldige tiltak som påverknad gjennom såpeseriar vore effektive.

Dei store barnekulla særskilt på den sørlege halvkula stiller landa der ovanfor store utfordringar. I fleire av Afrikas fattigaste land, til dømes Mali og Malawi, er det spådd ei trippling av befolkninga innan seinast 2050. Mangel på kunnskap om prevensjon og lite fokus på familieplanlegging er sjølvsagt ein del av forklaringa på store barnekull. Men vi skal også hugse at stor barnedødelighet og manglande sosialt sikkerhetsnett er ein annan.

Vi skal ikkje langt tilbake i tid før det også i Norge var vesentleg større barnekull enn i dag. To av mine eigne besteforeldre hadde 10 syskjen. Ser vi attende gjennom historia var talet på fødslar i ein familie langt meir vanleg enn dagens syskenflokkar på to eller tre. Som i mange land utan ein utbygd velferdsstat var familien den fremste økonomiske tryggleiken for alderdomen også i vårt land tidlegare. At fleire born lever opp gjer til at ”alderdomen er sikra”, sjølv med færre born i kvar familie. I til dømes Norge reknar ein med at kvar kvinne i snitt må føde 2.1 barn for at folketalet skal halde seg stabilt. Det lave talet skuldast at barnedødeligheten er lav her. På verdsbasis er talet 2.33 barn pr kvinne – og i fattige land kan det vere over 3.

Det er ikkje anna enn forståeleg at folk i fattige land for mange born, for å skaffe seg eit sikkerhetsnett. Slik sett er kanskje den viktigaste bistanden Norge kan gje ovanfor u-land med stor folkevekst, bistand til vaksine og fokus på å hindre barnedød og mødrehelse. På sikt kan det å redde fleire born og mødre frå sjukdom og død, ikkje berre vere eit spørsmål om rett etikk, men eit avgjerande viktig bidrag til å dempe talet på barnefødslar – og dermed folkeveksten på kloden.

Should I stay or should I go?

“I thank the Almighty God for granting me, once more, this opportunity to adress this important international meeting…..” Irans leiar Mahmoud Ahmedinejad har entra talarstolen i generalforsamlinga i FN på slutten av den fyste dagen med generaldebatt.

Han brukar innlegget sitt på å snakke om korleis materielle verdiar har overteke for andelege verdiar og korleis viktige ideal som rettferd, ærlighet og nøysomhet er blitt mindre verdt. Innlegget liknar meir på ei preike enn eit politisk innlegg – men heilt utan politikk er det ikkje. Representantane for dei ulike landa fylgjer spent med på om han kjem til å gjenta benektelsar av Holocaust eller andre ekstremitetar. Det gjer han ikkje, likevel er det mange land som forlet salen under tala til den Iranske leiaren. Grunnen er til dels harde angrep på vesten og vesten sitt engasjement i andre delar av verda. Mykje av påstandane var tendensiøse og lett å vere usamde i, likevel vel den norske delegasjonen å bli sittande.

FN si rolle er mellom anna å vere ein møteplass for alle verda sine statsleiarar. Mange av innlegga vil det vere usemje om, men det er likevel ofte riktig å bli sittande. Usakelege angrep må møtast med sakelege argument og skulle innlegg ein var usamde i resultere i at ein forlet salen kvar gong, så ville ikkje FN kunne fungert som den møteplassen det er meint å vere.

Den beste grobotnen for hat, fordommar og mistru er mangel på møteplassar, debatt og dialog. FN er den møteplassen verda har oppretta nettopp for å forebygge konflikt gjennom dialog. Vi må sikre at vi nyttar denne debattarenaen til å møte argument med argument og ikkje gjennom å forlate dialogen og halde for øyra.