Viser arkivet for september, 2011

Naturvernere som rir to hester

Flere av de store naturvernorganisasjonene prøver å spille rollen som klimaets redningsmenn. De er for fornybar energi. Men mot anleggene som skal produsere den. Norges viktigste bidrag til det internasjonale klimaarbeidet er å utnytte våre enorme ressurser innen fornybar energi.

Verdens befolkning er hurtig økende og verden trenger energi. Allerede i dag lever 1,5 mrd mennesker uten tilgang på elektrisitet. Dette rammer deres tilgang til ren mat og rent vann, samt utdanning. Det internasjonale energibyrået har anslått en økning i energibehovet på 50% innen 2030. Med dagens politikk, vil 80% av økningen komme fra fossilt brensel.

Det vil resultere i en dramatisk økning i de globale CO2-utslippene. Samtidig advarer FN`s klimapanel oss mot dramatiske klimaendringer dersom utslippene av CO2 ikke bremses opp i den samme tidsperioden. En av de viktigste utfordringene for Norge og resten av verden er å få til en energipolitikk som reduserer klimagassutslippene. Senterpartiets grunnholdning er at jorden skal leveres videre til neste generasjon i minst like god stand som den var da vi selv overtok den. Storstilt tap av biologisk mangfold, og kollaps i økosystemer, er en reell fare ved klimaendringer. Det er en dårlig arv til barn og barnebarn.

Svaret er en sterk satsing på forsking og produksjon innen fornybar energi. Norge er i dag Europas største og verdens sjette største vannkraftprodusent. Norge har forpliktet seg til en fornybarandel på 67,5 % i 2020. Senterpartiet har i regjering styrket Norge som energinasjon. Vi skal ha den høyeste fornybarandelen i Europa.

For å nå forpliktelsen må vi produsere mer ren kraft gjennom vannkraftutbygginger og vindmøller til lands og til vanns. Skogsbilveier er en forutsetning for å ta ut tømmer. For å føre kraften frem, trengs utbygging av nettet. Dagens infrastruktur på nett og kraftverk er mellom 20-50 år gammelt. Det er til dels utslitt, og kapasiteten er sprengt. Selv om energieffektivisering er viktig og har et stort potensiale, er det alene langt fra nok. Våre ambisjoner om elektrifisering av sokkelen og transportsektoren krever nye kilowatt. Det trengs omfattende investeringer fremover.

Det er interessant å merke seg at Kina regnes som lokomotivet i utviklingen av fremtidens energiformer. Hovedårsaken til det er enkel – grønne arbeidsplasser innenfor energiproduksjon og miljøteknologi er en vekstnæring som øker raskt.

Alle vil i prinsippet ha mer fornybar energi – men noen er svært ivrige motstandere av de konkrete utbyggingsprosjektene. Det er et håpløst paradoks, og en lite konstruktiv inngang til klimautfordringen. Noen ganger er det gode grunner til å være varsom med å gjøre naturinngrep. Men det er stor forskjell på varsomhet, og å være motstander på ren automatikk.

Satsing på fornybar energi er positivt ikke bare for biologisk mangfold, men også for norske bedrifter og kompetansemiljøer. Det vil skape aktivitet, grønne arbeidsplasser og kunnskap i hele landet. Vi har allerede betydelige internasjonale fortrinn, både fra fornybar produksjon, men også fra vår erfaring fra bygging, drift og vedlikehold av havbaserte installasjoner. Vi har et svært godt utgangspunkt til å fortsatt være en energistormakt.

Det er et klart skille mellom organisasjoner som er opptatt av vern, og organisasjoner som er opptatt av miljø og klima. Det er talende at Oddekalv i Miljøvernforbundet omtaler Zero som ”kraftalkoholikere". Vi etterlyser en debatt som tydeligere viser det mangfoldet vi har mellom de ulike organisasjonene som vi i dag finner under paraplyen ”miljøbevegelsen” og som får fram at anlegg for produksjon og fremføring av fornybar energi og offensiv satsing på rensing av CO2 er god miljø- og klimapolitikk.

Kristne med breitt politisk engasjement

I ei undersøking presentert av tankesmia Civita, kommentert i Vårt Land den 25.august vert det slått fast at kristne ikkje berre er opptatt av Israel-Palestina konflikt, homofili og avholdssak. Undersøkinga peikar på at kristne har eit langt breiare politisk engasjement.

Ein treng ikkje vere tankesmie for å vite dette, men det kan hende at det må ei slik undersøking til for å få ei nyansert framstilling. Eg har over lengre tid meint at denne myten om kristne, er blitt forsterka av ei tidvis forenkla framstilling i nasjonale medier. Eg kjenner kristne med partitilhøyre i alle dei politiske partia og ikkje så reint få i mitt eige parti.

Enkelte journalistar har valgt karismatiske og konservative amerikanske menigheter eller svovelpredikantar frå bedehusa på 60-talet som modell for beskrivelsen av dagens kristne.

Omgrep som mørkemenn og kristenkonservative og kristenfundamentalistar har vore brukt for å teikne eit blide av kristne som livstils-dømmande, meir opptatt av synd enn nåde. Og meir opptatt av rett livsførsel enn frelse og nestekjærleik. Og deretter ein slags sjølvsagt konklusjon om at den kristne veljargruppa fordeler seg mellom FrP og KrF.

Sjølv er mi erfaring frå kristne miljø i det området eg sjølv kjem frå, at det i desse miljøa er eit stort fokus på omtanke for lokalsamfunna, internasjonalt engasjement for delar av verda der folk lid naud og omtanke for miljøet og framtida. Det skjer eit stort arbeid for integrering og vert samla inn store midlar til naudhjelp med utgangspunkt i dei kristne menighetene.

Sjølv merkar eg i mitt verv som leiar i energi- og miljøkomiteen eit vesentleg miljøengasjement også frå kyrkja og andre menigheter. Dette er saker som der det politiske sentrum tradisjonelt har funne betre gjennomslag i samarbeid mot venstesida i norsk politikk enn med Høgre/Frp. La oss difor sleppe å få presentert konklusjonar om at vi ”høyrer heime” ein bestemt stad politisk ut frå livssynet vårt.